Tankevandring

Jeg opplever ofte at jeg står i miljøer der produktivitet, effektivitet og måloppnåelse er idealene. Der det å la tankene vandre nesten kan føles som en luksus, noe man må unne seg litt i skjul.

Likevel merker jeg igjen og igjen at det er nettopp i denne tankevandringen jeg forstår meg selv best. Når jeg får slippe taket, flyte litt, ikke skulle noe spesielt, da skjer det noe i meg som ikke kan fremtvinges.

Shared Reading har lært meg mye om akkurat dette.

Når jeg sitter sammen med en gruppe mennesker, leser en tekst høyt og bare lytter, opplever jeg at hjernen får lov til å bevege seg i sitt eget tempo. Tanker får strømme fritt, følelser får komme som de kommer, og innsikter dukker opp uten at jeg leter etter dem.

Det føles som en slags mental pustepause, en langsom åpning.

Jeg kjenner igjen denne tilstanden fra andre øyeblikk også, når jeg går morgentur med hunden min i skogen, når jeg lar blikket hvile på horisonten, eller når en setning i en bok plutselig får resonans et sted jeg ikke visste var trykkende. Det er ikke målrettet tenkning, men et stille rom hvor minner, assosiasjoner og små erkjennelser får lov til å dukke opp uten krav.

I Shared Reading skjer dette ikke bare alene, men i fellesskap.
Vi lytter til teksten, og til hverandre, uten å måtte konkludere eller prestere. Jeg opplever det som en form for felles tilstedeværelse, der ordene får lov til å bevege oss dit de vil. Det er ofte ikke teksten i seg selv som styrer, men hvordan den lander i oss.

Noen ganger er det et ord som setter noe i gang,
andre ganger en rytme, et bilde eller en stemning.
Det er som om vi låner hverandres indre rom for et lite øyeblikk.

Det jeg setter mest pris på, er at dette rommet ikke krever noe bestemt av meg. Jeg får være i undringen, i det uavklarte, og det føles befriende. Det gir en form for mental hvile jeg sjelden opplever ellers.

Og nettopp i denne hvilen skjer det mye.
Kreativitet våkner, følelser bearbeides, perspektiver flytter seg litt. Jeg ser klarere, uten at jeg har prøvd å finne svar.

Jeg tror at når vi gir oss selv lov til å tenke på denne måten, ikke målrettet, men åpent, så skjer det noe viktig. Ikke bare med teksten, men med oss selv.

For meg er det kanskje det vakreste med Shared Reading,
at litteraturen skaper et rom hvor tankene kan flyte fritt, hvor jeg får møte både teksten og meg selv på en mer intuitiv måte. Ikke som prestasjon, men som et pusterom, et sted å lande.