Forløse traumer gjennom litteratur ?

Når litteraturen lytter

Litteraturen har i alltid vært mer enn ord på papir. Den har vært et speil for det indre livet, et rom for ettertanke og en inngang til andre menneskers erfaringer. Gjennom fortellinger får vi nærme oss det som er komplisert, skjørt eller vanskelig å snakke om direkte. Litteraturens egenskap ligger ikke bare i underholdning, men i evnen til å skape forbindelser med oss selv og med andre.

Når vi leser, åpner vi rom i oss selv som ellers lett forblir skjulte. Følelser, minner og refleksjoner får slippe til. Dette er også kjernen i lesegrupper som Shared Reading, der litteraturen blir et trygt sted å lande med det som rører seg på innsiden.

Litteraturen i helsetjenesten

I narrativ medisin står pasientens historie i sentrum. Å lytte til en pasients fortelling — virkelig lytte — kan gi helsepersonell en dypere forståelse av mennesket bak diagnosen. Det gir behandlingen et mer menneskelig ansikt, og åpner rom for erfaringer som ikke alltid får plass i tradisjonelle journalsystemer.

Her kan litteraturen fungere som en øvingsplass. Gjennom romaner, dikt og fortellinger kan både helsepersonell og pasienter utforske komplekse følelser i et språk som ligger litt på siden av hverdagen. Litteraturen speiler livserfaringer, og nettopp derfor kan den være en hjelp til å se, forstå og navigere i det som er vanskelig.

I romanen Jeg kan ikke se mor noe sted av Miriam Stendal Boulos beskrives et seminar hvor Shared Reading fremstår som en blanding av lesesirkel og gruppeterapi. En gruppe deltakere lytter til en novelle som blir lest høyt, og teksten blir en omvei inn i samtaler om angst, sorg og håp. Alltid gjennom teksten, aldri som krav om personlig deling.

En av karakterene merker at stemmen hennes blir lavere og lavere. Inni seg begynner hun å hulke, og hun lurer på om noen kan høre det mellom ordene. Hun får likevel være i det, for teksten beskytter. Selve teksten gir akkurat nok avstand til å kjenne etter uten å miste seg selv.

Det er et sterkt bilde på hvordan litteraturen kan åpne rom for følelser som ellers ville holdt seg skjult.

Litteratur som kilde til empati

For helsepersonell kan litteratur være en avgjørende kilde til empati. Når vi leser om mennesker som lever med sykdom, sorg, traumer eller håp, får vi innsikt som ikke kan tilegnes gjennom statistikk eller faglige manualer. Vi trer inn i andre menneskers indre rom (og kommer ut igjen litt mer oppmerksomme).

I samme roman som nevnt over oppdager karakteren Marie at selv dagbøkene fra ungdomstiden hennes lyver. Språket hennes er forvrengt, nesten kodet, fordi hun ikke tør å nærme seg det som er vanskelig. Først gjennom litteratur, gjennom andres ord, så finner hun veien tilbake til den forstummede jenta hun en gang var.

Dette er litteraturens terapeutiske kraft: den kan gi oss et språk for det vi ikke visste vi bar på.

Når vi leser sammen

I Shared Reading står denne kraften i sentrum. Det handler ikke om analyse eller symboler. Det handler om nærvær. Om å sitte sammen og la teksten åpne noe i sitt eget tempo. Følelser kan få et trygt rom å puste i. Og i dette delte rommet oppstår det en helende bevegelse: ikke som behandling, men som menneskelig gjenkjennelse.

Teksten blir et felles sted hvor vi kan låne karakterenes erfaringer for å forstå våre egne. Vi kan sørge, håpe, undre oss - alt dette uten krav om å forklare noe.

I disse små, stille møtepunktene mellom mennesker og tekst, viser litteraturen sin dypeste verdi: ikke bare som kunst, men som et rom for vekst, helbredelse og forståelse.