Poesiterapi
Jeg har lenge kjent på hvordan poesi og skriving kan åpne rom i oss som andre uttrykksformer ikke når. Det skjer ofte i det stille: en linje, et bilde, en rytme, og så treffer noe et sted i kroppen før jeg helt forstår hva som skjer. Kanskje er det derfor poesiterapi og kreativ skriving har blitt så viktig for meg, både i mitt eget liv og i arbeidet mitt med andre mennesker.
Når jeg holder kreative skrivekurs, ser jeg dette igjen og igjen. Det finnes et øyeblikk jeg aldri blir lei av: når en deltaker stopper opp, løfter blikket og sier, ofte litt overrasket:
«Jeg visste ikke at dette fantes i meg.»
Noen ganger kommer blir de beveget, litt triste, eller kjenner på en lettelse.
Ikke fordi teksten de har skrevet er “god”, men fordi den er ærlig. Sann. Levende. Nettopp dette er noe vi øver på i skrivekursene og denne bevegelsen i mennesker, at noe løsner, noe faller på plass er jo nettopp grunnen til at jeg holder på med dette.
Et språk som tåler det skjøre
For meg er poesi ikke et sted for prestasjon, men et sted for mulighet. Det poetiske språket tåler det sårbare. Det kan romme sorg, lengsel, uro, håp, alt det som vanlig hverdagsspråk sjelden får helt tak i.
Når jeg skriver selv, eller når jeg skriver sammen med en gruppe, merker jeg at språket åpner rom som jeg ellers ikke ville funnet frem til. Det samme ser jeg hos kursdeltakerne mine. Små erkjennelser som dukker opp som glimt. En plutselig innsikt. Et minne som endrer farge.
Dette rommet åpner seg også i memoarer som er skrevet som ledd i en helingsprosess. Et eksempel er Kim Staffords memoar 100 Tricks Every Boy Can Do, hvor han skriver om tapet av sin bror, som tok sitt eget liv.
For Stafford var skrivingen en måte å bryte en 20 år lang taushet på. En vei ut av fastlåst sorg og inn i forståelse.
Han skriver:
«Sorg alene gjør ikke livet rikere, men heling gjør.»
Den setningen treffer meg hver gang.
Hva jeg ser
Når jeg underviser, enten i egne kurs eller i faglige sammenhenger, skjer det samme.
Hvert år underviser jeg studenter i Kultur, Helse og Omsorg ved Universitetet Nord, og det slår meg alltid hvor sterkt litteraturen virker også der. Studentene kommer ofte inn i rommet med en forventning om fag og teori, men det skjer noe når vi åpner en tekst sammen eller gjør enkle skriveøvelser.
Etter en kort øvelse har jeg hørt studenter si:
«wow, så mye som kom her»
«Dette vil jeg gjøre mer av»
«Dette visste jeg ikke om meg selv»
«Dette må brukerne mine gjøre»
Dette viser oss at denne typen skriving ikke bare hjelper oss å forstå oss selv.
Den hjelper oss også å forstå andre.Og det er kanskje det mest verdifulle i arbeid med mennesker: å lære å lytte bak ordene, til alt det som ikke blir sagt høyt.
Hva som skjer i rommet mellom oss
Når deltakerne på kursene mine skriver, lytter eller leser høyt, oppstår det et slags felles rom. Det er stille, men levende.
Et rom jeg kjenner igjen, enten jeg sitter i klasserommet, i et kurslokale eller i stuen min med en liten gruppe mennesker.
Jeg ser:
at noen oppdager en sannhet de ikke har klart å formulere før
at noen kjenner seg mindre alene
at noen blir mykere i ansiktet mens de skriver
at en setning kan være et helt vendepunkt
at det skapes et fellesskap uten at noen deler mer enn de ønsker
En deltaker sa en gang:
«Jeg kom hit for å lære å skrive, men jeg lærte mest om meg selv.»
Slike øyeblikk blir med meg lenge.
De bekrefter alt jeg tror på: at ord kan bevege oss dit vi trenger å gå.
Skriving som heling, ikke prestasjon
Det jeg elsker med poesiterapi, memoarskriving og kreative skrivekurs, er at de åpner opp en form for refleksjon som ikke er styrt av analyse eller krav. Det er ikke en prestasjon. Det er ingen fasit.
Det er et rom hvor tanker og følelser kan få puste.
Et rom hvor vi kan møte oss selv.
Et rom hvor vi kan oppdage, forstå - og kanskje forløse noe.
Jeg ser det i kursene mine.
Jeg ser det i undervisningen.
Jeg ser det i egen skriving.
For i dette ligger noe fundamentalt og enkelt: Vi blir litt mer oss selv når vi får skrive.
Kim Stafford skrev seg gjennom sorgen og fant et språk som bar ham videre.
Jeg ser mennesker gjøre det samme i små, stille steg.
Vi skriver ikke for å være flinke.
Vi skriver for å bli hele.
