Det gode mennesket i Sandvika

DET GODE MENNESKET I SANDVIKA

I dag formidlet jeg Vigdis Hjorths roman på arrangementet LITTERATURTID i Sandefjor bibliotek.

Dette er en roman som er lett å lese, og som skaper mange tanker som får virke lenge.

Det gode mennesket i Sandvika følger en forfatter som oppdager en brun pub i Sandvika, et sted hun begynner å besøke mens hun venter på bussen hjem.

Etter hvert blir dette et sted der hun skriver, tenker, drikker en øl og møter mennesker hun ellers aldri ville krysset veier med.

Her ligger romanens kjerne. Den tematiserer rus, avhengighet, klasseforskjeller, rettferdighet og godhet, ikke som store teoretiske spørsmål, men slik de viser seg i hverdagen, mellom mennesker som deler et rom, men ikke nødvendigvis de samme vilkårene.

Noen drikker for å roe ned eller samle tankene. Andre drikker for å holde ut. Noen har råd til å være der hver dag. Andre forsvinner før NAV-utbetalingen. Felleskapet er varmt, men ulikheten er hele tiden til stede.

Hjorth skriver her i tydelig dialog med Brecht, en av hennes store inspirasjonskilder. Som i Det gode mennesket fra Sezuan undersøker hun hva det egentlig betyr å være “god” i et samfunn der forskjellene er store: Er godhet mulig når utgangspunktet er så ulikt? Er vi egentlig på samme lag når rammene våre er forskjellige?

Det er også en roman som skildrer natur og årstider på en vakker og stillferdig måte. Naturen, landskapet rundt Sandvika speiler stemningene i teksten og gir fortellingen en poesi og for meg en indre glede - hun skriver så godt!

Flere har sammenlignet boken med Leve posthornet! – og det gir mening fordi Hjorth undersøker samtiden på nært hold.

I denne romanen står det sosiale rommet i sentrum, ikke familiehistorien, som i flere av hennes tidligere romaner.

Virkelig en god bok!