Hamsterhjul av Henriette Lunde

Bokanmeldelse

Dette er den tredje romanen til Henriette Lunde. Hun har tidligere utgitt Et lite paradoks (2022) og Skal et hjerte rives i filler (2024) på Sirkel forlag.

Henriette Lundes nye roman treffer et punkt i tiden der tempoet er høyt, kravene mange og pusterommene få. Allerede i prologen setter hun tonen med en formulering som kunne tilhørt en hel samfunnsdiagnose:

«Vonde følelser, mentale grums og slam bygger seg opp over tid og legger seg rundt innvollene, hjertet og hjernebarken. Når det endelig renner over, er det for seint å stoppe.»

Det er en slik setning som umiddelbart setter tonen for Hamsterhjul: en roman som kombinerer svart humor, skarpsindig samfunnskritikk og et energisk, pulserende språk som får både kaffemaskiner og NAV-korridorer til å dirre av liv.

Hovedpersonen Signe har jobbet i NAV i mange år. Hun står i det – med brukere, kolleger, en barnehagedatter og en mann som helst vil slippe å stå i det. Erlend, sjarmerende Erlend, er kunstner på vent; vent på gjennombruddet, vent på arbeidslysten, vent på… noe som ligner handling? Jeg skulle gjerne kommet enda nærmere Erlend.

«Han har et kunstnerstipend ved siden av, som dekker noen av de faste utgiftene, men det er aldri nok. Erlend tenker på at han bør bli flinkere til å bidra til hjemmet. Dette er tilbakevendende tanker, men de når aldri helt ut til fingertuppene. Før han har rukket å blunke er det ettermiddag, og Signe og Ellinor kommer inn døren.»

Dermed blir Erlend en viktig kontrast til Signes slit og et bilde på unnvikelse og en mer generell samfunnskritikk av roller som glipper.

Lunde skriver frem NAV-hverdagen fra innsiden med en rytmisk presisjon som ikke engang forsøker å skjule institusjonens utmattende tempo. I en av mange treffende øyeblikk følger vi Signe inn på pauserommet:

«Jeg er for trøtt til å prate med de andre kollegaene, så jeg sniker meg bort til kaffeautomaten så ubemerket jeg kan. Jeg skimter så vidt kollegaen min Petter, der han subber bortover. Han var festlig da han begynte her. Han hadde alltid en vits på lur, som fikk opp stemninga, selv når kontoret var i en synkron nedtur, fullstendig nedlesset av vondter og klaging. Petter hadde alltid en vits på lur.»

Den typen arbeidsplasshumor, du vet den som forsøker å holde systemet samlet mens hjulene spinner, fanger Lunde med både varme og satirisk brodd. Det er mørkt, men det er også underlig lyst, for Lunde lar leseren merke hvor tett komikken ligger på desperasjonen i et liv som går litt for fort.

Signe fremstår som en av de mest troverdige arbeidshverdags-romanfigurene på lenge: alltid etterskudd, aldri et minutt til overs, og med en gnagende følelse av å stå i gjeld. Gjeld til samfunnet, til familien, til seg selv. Lunde undersøker hva som skjer når lojalitet og pliktfølelse ikke lenger oppleves som dyder, men som dreneringspunkter.

Romanen tematiserer små og store svik: det strukturelle sviket i et system som aldri stopper, det personlige sviket i et forhold der arbeidsfordelingen har stivnet, og det tause, mer smertefulle sviket mot en selv – når man merker at egne grenser for lengst er passert.

Språket er gjennomarbeidet, energisk og pulserende. Lunde veksler uanstrengt mellom samfunnssatire og intime observasjoner og gir romanen en musikalsk kvalitet, selv i de mest hverdagslige scenene. Hun skriver med både intellekt og glimt i øyet, og Hamsterhjul blir dermed en sjelden kombinasjon av smart, idérik underholdning og dypt gjenklangende livserfaring. Parallellen til Nina Lykke er tydelig: begge forfattere skildrer arbeid, familie og samfunn med en blanding av humor og alvor som treffer bredt.

Slutten av boken stilner, og blir derfor kraftfull i sin mindre ordrikhet. Dette er etterlengtet, og viser at Lunde også behersker det mer konsise uttrykket – et virkemiddel jeg opplever at gir romanen en ekstra tyngde.

Resultatet er en roman som treffer bredt, både de som kjenner NAV-systemet fra innsiden og de som kjenner igjen seg selv i et liv hvor man plutselig står der, midt i det, uten helt å ha valgt farten.

Henriette Lunde skildrer med satirisk letthet og alvor, og minner oss om at tempoet alltid har en grense.