Atlas Kompetanse og Foreldre som medlesere
Høsten 2025 og denne våren 2026 har jeg vært leid inn hos Atlas Kompetanse og prosjektet Foreldre som medlesere. Her har målet vært å styrke foreldres rolle i barnas leseutvikling, ikke gjennom metoder som skal læres og mestres, men ved å gi dem erfaringer med litteratur som noe levende, noe man kan være i, sammen med andre.
Gruppene følges tett opp, med påminnelser før samlinger, mat på bordet og en avslutning der konkrete boktips til barnas alderstrinn løftes frem, slik at overgangen fra felles lesning til hjemmets lesehverdag blir så liten som mulig. Samtidig ligger det en ambisjon i arbeidet, at foreldrene selv skal få erfare hva litteratur kan gjøre, før de eventuelt gir det videre.
Det er innenfor denne rammen tekstene får sin betydning. Når jeg ser tilbake på valgene som er gjort som leseleder for gruppen, blir det tydelig for meg at det ikke først og fremst handler om å finne de “rette” tekstene, men om å velge tekster som åpner på en måte som gjør det mulig å delta, også for dem som er usikre, enten språklig eller i møte med litteratur.
Jeg merker at tekster av for eksempel Stein Mehren og Maria Navarro Skaranger har fungert godt, ikke fordi de nødvendigvis er enkle, men fordi de gir noe å gå inn i uten at man må prestere. Det samme gjelder utdrag fra Jeg plystrer i den mørke vinden, hvor det konkrete, hverdagslige språket åpner for gjenkjennelse, og små forskyvninger i stemning gir noe å undre seg over.
Samtidig ser jeg hvor avgjørende det er at teksten har en forankring i noe konkret. Når teksten gir et bilde, en situasjon eller en kroppslig erfaring å holde fast i, blir det lettere å delta. Jeg har erfart at dette gjelder enten det er en hverdagslig observasjon hos Lucia Berlin, slik som i «Kirsebærblomstring», eller mer sammensatte, men fortsatt kroppsnære bilder hos Mehren. Også tekster av Gunnhild Øyehaug, som «Hjorten i skogbrynet», har vist seg å fungere godt, kanskje nettopp fordi de kombinerer det konkrete med noe uavklart og åpent.
Jeg har også brukt dikt som «Syn» og «Bønn» av Mehren, samt «Det barnet du var skal du aldri bli» av Lars Saabye Christensen, og merket hvordan disse tekstene, på ulike måter, gir deltakerne tilgang til erfaringer som allerede finnes der, men som ikke alltid har fått språk. Hos Jon Fosse, for eksempel i «Snøsong», ligger det en ro og en gjentakelse som gjør at teksten kan virke samlende, særlig i grupper hvor tempoet ellers er høyt eller språket utfordrende.
Jeg legger også merke til hvor viktig det er at tekstene ikke lukker betydningen. Når teksten ikke gir en fasit, men heller peker i flere retninger, oppstår det et rom der deltakerne kan dele ulike erfaringer uten at noen trenger å korrigere eller samle trådene. Dette gjelder både i mer realistiske tekster og i tekster som er mer åpne eller poetiske. Felles for dem er at de ikke forklarer for mye.
En erfaring jeg tar med meg: Tekster som rommer en form for endring, en forskyvning fra noe lukket til noe mer åpent, eller fra det umerkelige til det synlige, gir ofte samtalen en retning uten at jeg som leseleder trenger å styre for mye. Dette gjelder både i korte dikt og i korte prosautdrag, som hos Berlin, hvor en (tilsynelatende) enkel situasjon gradvis åpner for noe mer.
Språket i seg selv spiller også inn. Jeg har erfart at det kan være rom for en viss motstand, at ikke alt forstås umiddelbart, men at dette må balanseres. Noen ganger har jeg forsøkt meg på enklere nynorske tekster, og sett at det kan fungere, så lenge teksten samtidig har en tydelig situasjon eller stemning å støtte seg til. Hvis både språk og innhold oppleves som krevende samtidig, faller noen ut. Men hvis det bare er små partier som krever litt ekstra oppmerksomhet, kan det tvert imot bidra til å skjerpe tilstedeværelsen i gruppen.
Noe av det mest verdifulle, og kanskje det mest sårbare, er hvordan teksten kan fungere som et mellomrom. Den gjør det mulig å snakke om noe som ligger nær, uten at man trenger å snakke direkte om seg selv. Jeg har sett hvordan deltakere deler erfaringer gjennom det de sier om en linje, en situasjon eller en karakter, og hvordan dette kan skje på en måte som oppleves trygg.
Jeg har opplevd og sett at det ofte gir mer å bli værende litt lenger i teksten, i en setning, et ord eller et bilde, og la deltakerne undersøke det som faktisk står der. Det er ofte her noe uventet kan oppstå, og hvor teksten virkelig begynner å arbeide i rommet, altså bruke tid. For meg har dette blitt en påminnelse om at arbeidet ikke først og fremst handler om å få frem mest mulig, men om å gi rom for det som allerede ligger i teksten. Og kanskje også om å stole på at det, i møtet mellom tekst og menneske, oppstår noe som ikke kan planlegges fullt ut, men som likevel kan gjenkjennes, når det skjer.
Det er en stor stor glede å lede disse gruppene og samarbeide med Argjenta og Firdawsa om dette arbeidet.
