Skjønnlitteratur og ledelse

"Skjønnlitteratur og ledelse" - litt referat, litt tanker fra fire møter med fire ulike mellomledere vinter/vår 2026

Skjønnlitteratur gjør noe faglitteratur nesten aldri får til. Den lar oss være inni dilemmaene, ikke bare lese om dem på avstand. Den gir oss mennesker og historier vi kan leve oss inn i, se i nye perspektiver både gjennom teksten, og vi som snakker om den.

Kanskje ble det akkurat det denne lesegruppen har vært: et sted å øve på å tåle ambivalen? Vi møtte opp, reflekterte, lot spørsmålene henge litt lenger enn det som vi gjør til vanlig?

Det begynte med en brun pub i Sandvika...

1) Det gode mennesket i Sandvika av Vigdis Hjorth

Vigdis Hjorth plasserer sin forteller i et fristed hun finner der, og lar henne observere. For å se.

Dette ble nøkkelen inn i det første møtet: hva betyr det å se ordentlig, og hva koster det? Lederne som møttes rundt disse tekstene kjente igjen noe de sjelden setter ord på i dagliglivet, nemlig at posisjon former blikket vårt, hva vi ser. At man kan oppholde seg i rom preget av ulikhet uten å merke det.

Hjorths roman spurte oss spørsmålet om godhet som noe annet enn intensjon, men som praksis: Er godhet et valg, eller er det et privilegium? Og hvem har egentlig råd til det?

Spørsmålet aldri ble besvart, det ble stående, men vekket mange tanker og en god dialog. Nyttig for en mellomleder som vil se om skjønnlitteratur kan styrke lederegenskapene? Ja, kanskje?

2) Sjelesorg av Dag Johan Haugerud

Til det andre møtet kom Dag Johan Haugerud med sin diakon Thomas...

Thomas er en mann som vet hva han gjør, og som kanskje derfor holder verden litt på avstand? «Sjelesorg» er en roman om profesjonelt ansvar som et skjold, og om grensen mellom omsorg og unnvikelse, mellom tilstedeværelse og beskyttelse.

Gruppen dvelte ved det Haugerud skriver om forståelsens begrensninger: at vi alltid forstår den andre utenfra oss selv, gjennom egne erfaringer, egne blinde flekker.

For ledere kan dette være ubehagelig å ta inn over seg. Fordi det lar seg løse med bedre teknikk? Det gjør det selvsagt aldri.

Her begynte noe å utvikle seg i samtalen. Det å bli i spørsmålet... At ledelse kanskje handler mindre om å ha svar, og mer om å skape rom der andre kan snakke - ærlig.

3) Piet Heins Gruk om horisonten åpnet det tredje møtet med en slags munter alvor.

Hvis du i din hverdagsdont

snubler i din horisont,

vet du, at dit virke kræver

en som er lidt mindre snever.

«Snubler i sin horisont» ble sittende i rommet. En deltaker sa det rett ut: at det er akkurat det som skjer i møte med andre mennesker, særlig når noe blir vanskelig. At vi møter oss selv, en annen sa; dette minner meg på at når jeg «snubler i min horisont», når jeg mister oversikten, perspektivet eller dømmekraften, er det et tegn på at jeg trenger noen ved sin side som ser bredere enn meg selv... Vi snakket om nytten av både samarbeid og mangfold ut i fra dette.

Videre tok vi for oss Rudolf Nilsens «Barnet spør»

Her snudde vi om på erfaringsbegrepet og spurte om det er de unge, de som ennå er uten kunsten å pakke ting inn, som ser tydeligere.

Denne timen hadde vi to dikt, altså få ord, men det ble mye rom.

Det var noe verdt å merke seg der: at de korteste tekstene skapte de lengste samtalene.

4) Så kom Herman Melvilles Billy Budd...

Albert Camus kalte teksten «en plettfri historie», og det er en fin beskrivelse synes jeg, for den handler jo om en dyp urettferdighet som ingen av figurene klarer å komme seg ut av.

Billy er uskyldig og likevel dødsdømt. Kaptein Vere ser mer enn han sier. Claggart er ond på en måte som unndrar seg psykologisk forklaring. Og fortellerstemmen prøver å rydde opp, men forvirrer oss bare mer...

En deltaker kjente igjen trangen til å finne løsningen, plassere ansvaret, skape orden. Men teksten holder igjen. Den lar oss stå i det. Hva sier det oss? Her var det mye forvirring, mye diskusjon.

En deltaker formulerte det slik, og det er vel det sterkeste fra alle fire møtene: "Ledelse handler om å stå i konsekvensene av valg som aldri blir helt rene".

Sett samlet er det en reise disse fire tekstene tar oss med på. Fra Hjorths blikk på klasse og godhet, gjennom Haugeruds etiske selvransakelse, via diktenes knappere ærlighet, til Melvilles umulige valg.

Kanskje fikk vi ikke så mye svar, men jeg tror vi rettet blikket mot en kompleksitet? Inn i noe som kan ligne en annen form for mot?

Jeg lar det bli ved noen spørsmål.

(Deltakerne vil gjerne være med på en ny runde til høsten, så noe fikk de nok ut av dette).