Aristoteles og tragediens rolle

Fra læremester til filosof

Aristoteles, født i 384 fvt. i byen Stageira i Hellas, var en av antikkens mest betydningsfulle tenkere. Han studerte under Platon i Athen i rundt 20 år og ble selv en respektert lærer ved Akademiet. Senere fikk han i oppdrag å undervise unge Aleksander den store – den fremtidige verdenseren. Aristoteles skrev om nesten alt: etikk, logikk, metafysikk, politikk, biologi og estetikk. Dette brede kunnskapsfeltet gjorde ham til en ekte polymat. Likevel er det kanskje hans tanker om tragedien som særlig fascinerer oss i dag, nær 2500 år senere.

Tragediens rolle i antikken

I det gamle Aten var tragedier ikke bare enkel underholdning, de var en samfunnsbegivenhet. Tragediene ble fremført under religiøse festivaler som Dionysia, med tusenvis av tilskuere på amfiteatrene. Atenerne verdsatte teateret så høyt at det sies byen brukte mer penger på teaterforestillinger enn på flåten sin. Med andre ord stod dramaet (særlig tragedien) sentralt i samfunnslivet. Publikum samlet seg for å se skuespill som tok opp myter, heltemot og menneskelige konflikter. Tragedien var et speil for publikum. Det var en arena der man kunne utforske moralske og følelsesmessige spørsmål sammen.

Små feiltrinn, store konsekvenser

Hva mente Aristoteles gjorde en tragedie god? Ikke de store heltebragdene eller rendyrket ondskap, men heller de små, menneskelige feiltrinnene vi alle kan gjøre. Han påpekte at en tragisk helt vanligvis er et i utgangspunktet edelt eller godt menneske som rammes av ulykke på grunn av en feilvurdering eller et uhell – ikke fordi personen er ond eller gjennomsyret av laster. Dette kaller han hamartia, ofte oversatt som en tragisk feil eller et «skjebnesvangert feilgrep». Med andre ord: tragediens kjerne er gjenkjennelig. Helten tar valg vi selv kunne ha tatt, ut fra de samme svakhetene eller misforståelsene som mange av oss har.

Aristoteles beskriver tragedien som en etterlikning (mimesis) av seriøse handlinger som vekker medlidenhet og frykt hos publikum. Medlidenhet føler vi fordi vi kjenner igjen det menneskelige i heltenes problemer; vi sympatiserer med deres smerte. Frykt kjenner vi fordi vi innser at det som utspiller seg på scenen, i prinsippet kunne rammet oss eller dem vi er glade i. Når vi ser en karakter på scenen som gjør et feiltrinn og lider for det, ser vi våre egne små svakheter reflektert. Vi tenker: Dette kunne vært meg. Det er nettopp denne gjenkjennelsen, at tragediens ulykker kunne skjedd hvem som helst, som gjør det så sterkt. Tragediens helter er kanskje konger, dronninger eller sagnfigurer, men følelsene og valgene deres er universelt menneskelige.

Katharsis: når følelsene renses

Aristoteles mente at når en tragedie er godt fortalt, så skjer det noe dypt inni tilskuerne. Gjennom å vekke medlidenhet og frykt i publikum, skulle tragedien skape en katharsis – en renselse eller utløsning av disse følelsene. Ordet katharsis kommer fra gresk medisinsk terminologi og betyr egentlig utrensing eller renselse. Aristoteles brukte altså et medisinsk begrep for å beskrive effekten av teater: på samme måte som man kunne rense kroppen for sykdom, kunne tragedien rense sinnet for oppdemmede følelser. I Poetikken skriver han at tragediens formål er å fremkalle frykt og medlidenhet og dermed oppnå en renselse av disse emosjonene.

Hva innebærer så denne følelsesmessige renselsen? Ifølge en tolkning gir tragedien publikum en slags følelsesmessig ventil. Man blir grepet av gru og medynk mens man ser på, men idet stykket er over og tårene har trillet, føler man seg lettere nærmest følelsesmessig renset? Aristoteles så på tragedieopplevelsen som noe mye mer enn underholdning; han anså det som en nødvendig øvelse for følelseslivet. Ved å la oss oppleve sterke følelser i en trygg ramme (teateret), får vi utløp for disse følelsene. Vi forlater teateret litt klokere på oss selv, med mykere hjerte og «løste knuter» i sjelen, slik forfatteren uttrykker det. Tragedien virker dermed nesten terapeutisk på publikum, en slags sjelens fysioterapi, der spenninger slipper taket.

Det er verdt å merke seg at Aristoteles kom fra en medisinsk familie. Faren hans var lege ved det makedonske hoffet. Han hadde innsikt i tidens medisinske prinsipper og naturfilosofi. Det er fristende å tenke seg at han overførte ideen om kroppslig behandling til psyken. I tragedien fant Aristoteles et slags tidlig psykoterapeutisk rom, lenge før begrepet fantes. Publikum gjennomgikk en kontrollert følelsesmessig storm og satt igjen med en følelse av forløsning. Slik sett blir katharsis tragediens kur: Vi får behandlet vår indre frykt og medfølelse ved å oppleve andres skjebne på scenen.

Tragedien som følelsenes treningsarena

Aristoteles’ analyse av tragedien var både systematisk og empatisk – nesten som en god lege som først diagnostiserer og så helbreder. Han identifiserte elementene som måtte til (fra plott og karakterer til språk og musikk), og han forklarte hvordan hvert element bidro til helheten. Men samtidig begrunnet han alt dette med omsorg for publikums følelsesliv. Å se en tragedie var, ifølge ham, ikke bare tidtrøyte, men noe vi trengte for å ha et sunt sinn. Den gode tragedien minner oss nemlig på vår evne til å føle dypt – til å ha empati med andres smerte og frykte at det meningsløse kan ramme oss selv.

I vår moderne kultur er vi ofte opptatt av suksess, kontroll og fasade. Å være sårbar eller trist blir ikke alltid verdsatt. Her tilbyr tragedien et verdifullt pusterom. Når vi i dag leser et Shakespeare-drama, leser en god bok eller ser en gripende film, merker de fleste av oss at noe vekker følelsene våre. Kanskje gråter vi litt for andres sorger, eller kjenner uro for hva vi selv ville gjort i en lignende situasjon. Tragediens sanne kraft ligger nettopp her: I dens evne til å rive ned våre indre forsvarsverk og minne oss på de delene av oss selv som den travle hverdagen ofte skyver til side. Som moderne psykologer ville sagt, lar tragedien oss bearbeide kompliserte følelser i et trygt miljø.

Kunstens intensitet blir til en følelsesmessig treningsarena der vi kan utforske frykt, sorg, anger og medfølelse - og komme ut på den andre siden litt mer i balanse.

Varig appell gjennom årtusenene

Det er kanskje nettopp derfor tragedien fortsatt appellerer, nesten 2500 år etter at Aristoteles formulerte sine teorier. Den minner oss om at uansett hvor mye vi strever etter suksess, kontroll og trygghet, så har vi alle en menneskelig kjerne som hungrer etter forståelse, sympati og en form for katarsis.

Å oppleve en god tragedie – enten det er i antikkens amfiteatre eller via en bok eller film i dag – gir oss et dypt menneskelig utbytte. Vi blir minnet på at det er greit å føle, og at det å konfrontere smerte og sårbarhet kan gjøre oss sterkere og mer forståelsesfulle. Aristoteles, med sin unike blanding av skarp analyse og human innsikt, forsto dette. Tragedien var for ham ikke bare diktekunstens høyeste form, men også hjertets og sinnets nødvendige renselse. Og nettopp derfor fortsetter tragediens tårer å rense sjelene våre den dag i dag.

Kilder: Aristoteles’ Poetikken + litt her og der om katharsis og gresk tragedie.