Når luksus handler om tid og nærvær

Jeg har lagt merke til at i de senere årene har selve luksusbegrepet gjennomgått en stille, men tydelig endring. Noen av mine egne mest luksuriøse øyeblikk oppstår tidlig om morgenen når jeg går gjennom skogen med samojeden min. Det er noe med det langsomme tempoet, være i været, nærværet til hunden, til stien og til det rommet som oppstår når tankene får lande. Det er som om alt som ellers haster, trekker seg litt tilbake.

Kanskje er det nettopp derfor jeg har blitt mer bevisst på hvordan luksus gradvis har gått fra å handle om det eksklusive og materielle, til å handle om noe langt enklere: nærvær, tid, hvile, menneskelig varme og små øyeblikk der vi faktisk merker at vi lever. Det føles som en nødvendig motreaksjon mot overfladiskhet, tempo og «bruk og kast»-mentalitet.

Denne endringen syns også i kulturen. I motemagasiner ser vi modeller med bøker under armen. Kjente influensere anbefaler plutselig diktsamlinger og klassikere. (Dette innlegget er skrevet før Sophie Elise dukket opp på Fosse-festivalen, men selvsagt grep hun til litteraturen – trendbevisst som hun er).

Samtidig vokser livsfilosofier som «slow living», der det handler om å bremse nok til å faktisk være i livet sitt. Her får lesing en naturlig plass. Ikke nødvendigvis som prestasjon, men som et rom: det å holde en bok, sitte i stillhet og synke inn i noe som ikke krever, men inviterer.

Det taktile ved en fysisk bok appellerer til noe grunnleggende i oss. Kanskje handler det om å få bruke sansene igjen i en tid der mye er digitalt og mer flyktig? Kanskje handler det om å møte en stemme som ikke oppleves som hastig, men som er der - og har en ro. En stemme som gir deg tid. Et rom hvor ingen forventer at du skal svare med én gang, men kan få tid til å tenke seg litt om. Tenke noen nye tanker kanskje, ikke de ferdigtenkte.

Denne nye luksusen handler derfor ikke bare om selve lesingen, men om å investere i tid, ro og emosjonell dybde. Å synke ned i en tekst er ikke en flukt, men en måte å lande på. Og om vi deler det med andre, uformelt, hjemme, rundt et bord, på en tur, så oppstår en type fellesskap som ikke krever prestasjon, bare tilstedeværelse.

I en tid hvor vi oversvømmes av informasjon og konstant stimuli, er det kanskje nettopp disse små, stille stundene som føles mest eksklusive. Ikke fordi de er sjeldne, men fordi de må velges. Å sette seg ned, åpne en bok, gå en tur, kjenne at kroppen hører til — det er blitt en form for luksus som ikke kan kjøpes, men bare leves.

Fint, ikke sant?